Det er med vemod.......

Kaisa ble levert til FOD i dag, etter å ha vært hos oss i 5 uker. Det gikk veldig bra. Og når Bjørn kjørte derifra, så var hun allerede på tur sammen med en annen hund, hadde det kjempefint, Bjørn så henne idet han forlot FOD. Glad som hun kan være....

Kan man dele opp livet i kapitler, så kan jeg vel trygt si at nå er et kapittel i Kaisa sitt liv over, og i vårt liv. Men, det er vel ikke så enkelt, et kapittel inneholder erfaringer, og jeg både håper og tror at Kaisa, som vi, fikk med seg noen positive erfaringer. Ariel er fremdeles usikker i heimen - men ikke på oss - , og det er ikke rart at hun er usikker, på om hun plutselig må stikke av......

Vi har med vilje latt døren hennes stå åpen, uten krok på (kroken hindret Kaisa i å gå inn på "rommet hennes", samtidig som at Ariel kunne komme seg inn dit), slik at hun raskt venner seg til at det ikke er noen fare, ja, vi har til og med tatt henne inn tidligere i kveld, enn vanlig.

Jeg tror det kommer til å gå bra for Kaisa. De på Standal hundehotell syntes hun er en fin hund, vi synes det, eieren synes det, og på FOD er de veldig positive til at hun finner et nytt hjem hun kan få det godt i.

Ariel pleier å få "godtemat" (boksmat i stedet for tørrfor) i 10-tiden på kvelden, og har de siste ukene vært på "rommet sitt" inntil Kaisa har lagt seg. Nå har hun akkurat fått "godtematen" på bordet i stua, for å bryte opp med rutiner som gjør at hun tror hun skal være inne på det rommet for å få hvile og kose seg med maten.

Kaisa og Ariel, sosialisering - en for stor utfordring for Kaisa

Kaisa har nå vært hos oss i 5 uker. Det har blitt enklere å få henne til å lyde, og det alene har vært en stor utfordring for henne. Hun vet nå forskjell på om hun skal sette seg eller legge seg. Hun har vært på hundehotell og lekt med andre hunder i 3 døgn.

Kaisa og Ariel, ja. Det har vært det store spørsmålet hele tiden. Mye tyder på at det er veldig vanskelig for Kaisa å kombinere lydighet, og å omgås Ariel.  Hun bjeffer ikke lenger på Ariel slik hun gjorde, men hopping, jakting og vedvarende piping når hun blir holdt tilbake, gjør det vanskelig å ha dyrene inne i samme rom. Og er Ariel i et annet rom, ja så piper Kaisa og leter etter henne hele tiden.

Det hele dreier seg om uønsket adferd i forhold til de omgivelsene hun har. Hun har fått trening både på turer og inne, kombinert med lek og alvor. Hun har hatt oss tilgjengelig hele døgnet, for å si det sånn. Hun sover godt om natten, altså, og de siste ukene på sin egen plass i buret.

Dagen før Kaisa dro til hotellet for å leke, så lekte hun faktisk også med nabohunden. Og både nabo og hund har hun møtt hele tiden. I dag møtte naboen (uten hund i dag) og Kaisa hverandre på veien, og Kaisa oppførte seg som om de aldri hadde sett hverandre, med bjeffing og snev av knurring. Vel, det hadde sikkert vært helt greit, for Kaisa er en snill hund, dersom naboen hadde kommet bort til henne. Men, naboen syntes det var svært ubehagelig. Og det var også veldig overraskende, etter at - når de sist møttes - så var alt bare bra og stas.

Kaisa har blitt mye roligere, ja. Allikevel er det fremdeles, et "men", Når hun setter seg fore noe, feks. at hun skal være med Bjørn, og ikke med meg, da gir hun seg ikke, og evnt så piper hun helt til han kommer tilbake. Slik også hvis jeg går fra rommet/plassen, til en annen, så gir hun seg ikke før jeg kommer tilbake.

I det hele tatt, hun piper etter den som ikke er tilstede, men som er i nærheten, selv om vesla har alt hun trenger, selv om hun har fått mosjon og er så sliten at hun egentlig trenger å hvile. Det er heller ikke snakk om at hun da har blitt overlatt til seg selv.

Jeg synes ikke vi kan la dette fortsette over tid, med hensyn til spesielt hund og katt, og innser vel nå at utfordringen til forandring er stor nok i seg selv for Kaisa, uten at hun også skal stri med katten, adskillelse eller må være i bånd. Og da er det bare en ting å gjøre, ta kontakt med hundeeieren, å se hva hun vil for Kaisa nå.

Kaisa sammen med "læreren" sin

Her er Kaisa i går, sammen med passerne sine. Den andre hunden er hentet spesielt for å hjelpe Kaisa i de neste dagene.

Framgang igjen.....

I går gikk jeg i gang med å jobbe mer med Kaisa og aktiviteter, les; ønsket adferd og lek, inne. Brukte også Halti grime til å trene på ordet "kom". Denne treningen foregikk også inne, slik at jeg hadde full kontroll på omgivelsene under treningen.

Nei, Kaisa liker ikke grimen, men det er aldeles deilig for henne og meg, enda hun ikke vet det, i forhold til å trene uten. Hun fikk myyyye godtmat og ros under treningen, eller kanskje jeg heller skal si, hun fikk OFTE ros og kos under treningen, for det er små biter. Hun kan ikke motstå leverposteien, så jeg vekslet mellom å gi henne leverpostei og annen innkjøpt belønnings-mat-hundegodteri.... Dette for at hun ikke skal fetes opp, bare få trening. Og hun var litt sulten også, hadde ikke spist all "frokosten", så det går bra. da blir hun mer motivert når hun ikke er så mett at hun rett og slett velger bort lokkematen, fordi hun ikke bryr seg noe om den.

Senere på kvelden, da uten grime, så fikk jeg brukt "kom"-treningen til "sitt"-trening. Kaisa har det det med å legge seg når hun vil være flink og er ivrig, selv om hun har fått beskjed om å sitte. Og hvis hun skal være enda flinkere, så går hun å legger seg på plassen sin.

Jeg lokket henne med "godtemat" for å lære henne å sitte, uten å legge seg eller gå på plassen sin (eller i buret). det tok litt tid, og helt ferdig er vi ikke med det, men hun begynte å forstå. I starten måtte jeg passe på som en smed å gi henne godbiten før hun rakk å legge seg, etter hvert rakk hun å legge seg, (les; jeg lot henne rekke å legge seg for å vise henne, understreke hva hun fikk ros og godteri for - det går veldig fort når hun er ivrig, at hun legger seg), da kalte jeg på henne med "kom", avbrøt hennes svar på å sitte, da kom hun, og jeg ba på nytt igjen om at hun skulle sitte. Etter en stund gikk det litt lenger tid før hun la seg...... så nå er vi i gang med det.....og mer trening i kveld.

I går så ville jeg ha inn buret igjen. Dette for å tydeliggøre lek inne. Vi har 3 meter for å gå ut å leke, så jeg vil skille mellom lek ute og inne, og gjøre det tydelig for henne. Hun har fått med seg en leke hjemmefra, som kan fylles med snadder. Ved å gjøre det, så blir hun utfordret til å hente ut snadderet inni leken. Og det var kjempestas når jeg fylte den. Den fikk hun bare bruke hvis hun lå på plassen sin. Og buret var da plassen hennes.

Her: Kaisa med godteball mandag morgen på anvist plass på kjøkkenet....kjempegøy. Selv om "anvist plass" ikke er så veldig moro, så er leken så morsom å drive med, at mest så går det bra. Er jo litt valpete ennå, også.

Der lå hun med åpent bur, og kunne når som helst gå ut av buret å gjøre andre ting, feks. snuse rundt etter Ariel, spise, drikke eller sette seg i stolen sin å følge med på livet utenfor. Ting hun liker å gjøre, det også. I starten var det ut og inn, ut og inn....og forsøk på å ta med leken ut.

Nå synes hun det er helt greit å ligge i buret - på plassen sin å styre med leken sin, helt rolig og konsentrert.... I dag blir buret tatt bort, og vi fortsetter i kveld.

Nå som vi jobber med å få tilbake tillitt av Ariel, holdes Kaisa i bånd så lenge Ariel går ut og inn, og gjenoppdager at hun er trygg i sitt eget hjem, at hun i hvert fall blir trygg på menneskene sine, at vi passer på hennes trygghet. Det begynner å gå bra. Ute er hun såpass trygg, at hun leker på plenen selv om Kaisa er ute på terassen og leker der. Vi håper da at de etterhvert blir trygge på hverandre. Når Ariel går på badet og legger seg, da kan vi la Kaisa trene inne og leke med oss, uten bånd.... tid for alt....

I morgen skal Kaisa avgårde og være sammen med profesjonell hundetrener for sosialisering, få positive opplevelser og kjenne seg trygg på andre hunder, 2 døgn. Da kan Ariel boltre seg hjemme igjen, innta "riket" hun ville dele med Kaisa, og få tilbake kontakten med oss og plassene sine i heimen....

Fy oss, for at det gikk så galt for Ariel.

Forresten, den hele historien om Kaisa sitt møte med nabohunden i går, var på tur i bånd, nabohunden kom uten bånd. Kaisa satte seg. Det ble snute-til-snute-hilsing, og etterpå rompe-undersøkelse på hunders vis, og alt var fryd og gammen, begge var fornøyde. Bjørn og Kaisa fortsatte sin tur, kom tilbake, og Kaisa rotet nedi ei grøft. Da kom nabohunden løpende for å hilse, og alt var en fryd for dem - en kort stund, da eieren kom og kalte på hunden sin, og dro videre.

Kan også ta med, for oppdateringen sin skyld, forrige dagen, et lite uoppmerksomt øyeblikk, Kaisa kom seg ut av døra imens den stod åpen, og Bjørn var der. Hun stoppet opp når han ropte på henne, og ved noen ganger å be henne om å komme, så kom hun..... Veldig positivt. Eieren til Kaisa har fortalt at det skjedde henne en gang også at Kaisa kom seg løs, og at hun kom tilbake når hun ble ropt på. Jeg har forstått det slik, at hun, som oss, ble veldig lettet, da det ikke er gitt at Kaisa lyder.

.

Kaisa og sosialisering med andre dyr.

Ja, nå er tiden inne for at Kaisa skal lære å forholde seg til andre dyr. Det blir spennende. 2 døgn skal en spesialist på hunder, hjelpe henne med dette.

Kaisa har blitt mye roligere enn hun var i starten. Og at hun ser på katten som jaktemne, det får så være. Kaisa er en flott hund, og fortjener at vi prøver å gi henne så mye som mulig, helt uavhengig av katten. Gjøre henne trygg på seg selv, i hvert fall mye tryggere i møte med andre, enn det hun er nå. I morges møtte hun nabohunden, en hanhund, som også er en blanding av Border Collie og noe annet (husker ikke, muligens Husky). Det møtet gikk veldig bra.

Det virker som,  på all litteratur jeg har kommet over, at det blir feil å ta henne med rett til en plass hvor hundene får gå uten bånd. En av artiklene mente at det beste var om vi kjent noen med en trygg voksen hund, som ikke ville gi oppmerksomhet på Kaisas usikkerhet, men ignorere det, og bare opptre naturlig. Og først etter at det går bra, oppsøke i rimelig porsoner andre hunder, gjerne voksne, trygge hunder, i starten.

Det høres fornuftig ut. Og vi kjenner ei som har en voksen, trygg hund, kanskje hun kan hjelpe ossw når vi selv skal oppsøke andre hunder. Nå får Kaisa hjelp under trygge forhold, deretter overtar selvfølgelig vi jobben med å fortsette dette arbeidet.

Her vi bor er det vanskelig å sosialisere henne fordi det bor så få folk her, og det er sjelden vi treffer på noen. Dessuten har jeg også forstått det slik, at med sosialisering, så blir det mye enklere for hunden å bli disiplinert til ønsket adferd, både til det miljø hun skal leve i daglig, og til miljøer hun sjelden er i. Det ligger da i kortene at vi har hatt henne med i andre miljøer, og at hun har fått med seg positive opplevelser av det.

Med dette, lykke til , til oss alle fire :-)

Kaisa er overraskende rolig på morgenkvisten....

Ja, til og med overraskende rolig i mange timer, slik vi ikke har sett henne før.

• Ingen piping
• Sitter og følger med i vinduet i stua, imens vi sitter på kjøkkenet
• Ingen voldsom lek når hun koser seg med "gnage-benet" sitt
• La seg rolig på teppet sitt og slappet av
• Kommer innom kjøkkenet og hilser på
• Går tilbake til stua - fremdeles helt rolig

Kun et par ganger at vi måtte korrigere henne, veldig enkelt og rolig. Hun trivdes, vi trivdes. Vi var selvfølgelig innom henne og roste henne, koste, og innimellom hadde med leverpostei-godbit-brødskive. Selv om adferden, den rolige, ønskede, ikke i utgangspunktet var oppmuntret med godbiter i dag.

WOW!!!!! Endelig..... ordene begynner å bety det de betyr, og Kaisa skjønner forskjellen.

I denne første delen av dagen, jeg skulle inn på "rommene til Ariel" og hente noe. Der var hun, kommet inn igjen for å spise og slappe av. Ariel ville komme inn til oss, og jeg sa "nei" til henne, noe hun forstår og godtar... og hun ble bare stående ved siden av å titte på meg...

Jeg gikk ut til Kaisa igjen og så ba jeg Kaisa som hadde lagt seg utenfor helt rolig, å komme å hilse på Ariel, i dørsprekken, og de hilste på hverandre. Kaisa ble littegrann for ivrig, og jeg ba henne legge seg ned.

Det gjorde hun. Og Ariel på sin side, hadde også lagt seg. Så lukket jeg døren mye mer opp, og Ariel begynte å rulle på gulvet flere ganger, som for å vise Kaisa noe (tror hun viste vennlighet).....imens jeg sto og så på. Tror ikke Kaisa så den rullingen :-) . Kaisa bare lå helt avslappet med haka i gulvet. Tror hun så på meg, såvidt.

Etter en liten stund gikk Ariel ut igjen.

Artikkel, trykk på teksten: Hvis kattungen ruller over på ryggen og strekker på bena, viser den at den er helt underdanig og har full tillit til deg. (Ariel er jo ikke kattunge lenger, og jeg vet ikke riktig om det var meg rullingen var ment til meg eller Kaisa...de har hilst snute-tilsnute senere på dagen, ute, det kommmer jeg tilbake til ..)

Her er Kaisa!

Mor: blanding av Border Collie og Buhund
Far: Dverg Collie, (noe som bestviles pga størrelsen, at Kaisa er stor).

Border Collie kilde:http://no.wikipedia.org/wiki/Border_collie
Opprinnelse og alder
Rasen oppsto i Storbritannia, men nøyaktig hvor og når vet man ikke. Man antar imidlertid at typen har oppstått i grensestrøkene mellom England og Skottland. Opphavet er utvilsomt en collietype, men hvilke andre hunderaser som måtte være krysset inn vet man ikke nok om i dag. Man vet imidlertid at Old Hemp regnes som progenitor, en tricolor border collie hann født i september 1893 og død i mai 1901. Faren var en sort og brun collie, mens mora var helsvart og hadde et blått og et brunt øye.

Rasen var kjent under flere navn i tidligere tider, blant annet som arbeidende collie, gammeldags collie og gårdscollie. Først i 1915 nevner James Reid, sekretær for Sheep Dog Society i Storbritannia, denne hundetypen som border collie.

Utseende, anatomi og fysikk
Border collie på jobbBorder collie er en middels stor, slank, smal og langstrakt hund med et forholdsvis smalt hode og delvis stående ører. Pelsen er vanligvis langhåret, men kan også være semi-lang eller semi-kort. Fargen er vanligvis sort og hvit, men den kan også være brun og hvit eller sort og hvit med brune innslag. Store fargevekslende felt er mest vanlig, men spettet er også normalt.

Øynene kan variere fra mørk brune til amber eller lys blå. Rasen kan også av og til ha ett blått og ett brunt øye. De forskjellige kennelklubbene rundt om i verden har forskjellig syn på dette. Nesebrusken skal følge grunnfargen til pelsen i farge. En hund som for det meste er sort i pelsen, skal således ha helt sort nesebrusk.

De organisasjoner som registrerer og arbeider med Border Collie som brukshund (gjeterhund), f.eks Norsk sau og geit (gjennom NKK), og International Sheep Dog Society (ISDS)i Storbritannia og Irland, setter ingen krav til utseende. Pelsfarge, pelslengde, øyefarge, farge på nesebrusk, ørefasong og annet uten betydning for bruksegenskapene blir ikke tillagt vekt i avlen. Det avles kun på gjeteregenskaper, lynne og helse. Hundenes utseende, anatomi og fysikk blir dermed et resultat av hva som er hensiktmessig for en hund som skal løpe mye og hardt i lengre perioder.

BruksområdeBorder collie er en utpreget og meget energisk gjeterhund, men den har også et meget stort potensial som brukshund på et mer generelt grunnlag. Det være seg som narkotikahund, lavinehund og hjelpehund eller som brukshund i ulike former for hundesport, som agility, lydighet og flyball m.m. Rasen har stor arbeidskapasitet og blir gjerne en svært god familiehund om den får tilstrekkelig utløp for sitt energiske lynne på regulær basis.

Lynne og væremåte
Border collie er en hurtig, energisk og meget oppvakt hunderase som krever mye oppmerksomhet og mosjon for å trives. Den blir vanligvis regnet som en snill og tolerant familiehund, men den er også kjent for å ville gjete «alt som leer på seg», herunder også barn, syklister og biler. Border collie passer best i familier som er svært aktive selv, og som vet å gi hunden nok trening og massevis av oppgaver. Om den blir understimulert kan den fort bli destruktiv i sin adferd. I slike tilfeller er det kjent at rasen kan ha en tendens til å ville «klype», noe som ofte skyldes en kombinasjon av rasens sterke gjeterdrift og manglende utløsning for energioverskudd.


Buhund kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_buhund
Norsk buhund er en gammel og allsidig norsk spisshundrase, med røtter tilbake til 5-600 tallet.

Opprinnelse og alder
Selve navnet kommer av det urnorske ordet bu, underforstått busetting. Buhunden er således en gammel gårds- og gjeterhund. Typen har trolig eksistert i Norge siden før vikingtiden (800-1050 e. Kr.), men som hunderase er den av nyere dato. Alt mot slutten av 800-tallet er det registrert buhundlignende hunder på både Shetlandsøyene, Island og Grønland, dit de kom med norske vikinger og busettere. Man mener at buhunden derfor er en viktig stamfar for både Sheltie og islandsk fårehund, men graden av slektskap er uklart.

På begynnelsen av 1900-tallet var rasen i sterk tilbakegang i Norge, dels fordi nye importerte raser ble stadig mer populære, og dels p.g.a. utblanding av blodslinjene som følge av at ingen drev organisert avl med rasen lenger. Rasen ble reddet takket være innsatsen til statskonsulent Jon Sæland, som i 1926 hadde utarbeidet en skikkelig rasebeskrivelse. I dag finner man buhund over store deler av verden, takket være Sælands innsats.

Utseende, anatomi og fysikk
Svart buhundNorsk buhund er en typisk spisshund, litt under middels stor og med en kort, kompakt og kraftig kropp. Den har tett stående pels og spisse ører. Halen bæres i en krøll over rygglinjen. Størrelsen for hannene er ca. 43-47 cm i mankehøyde, mens tispene er ca. 41-45 cm høye. Vekten skal være tilpasset størrelsen. Fargevariantene er blakk, svart og rød. Førstnevnte kan variere fra hvetefarget til rødgul, med eller uten sorte hårtupper. Hvitt bles, halsring og hvitt på føttene forekommer.

Bruksområde
Gravfunn fra vikingtiden viser at spisshunder av buhundtype var vanlig i Norge på den tiden. Den ble først brukt som gjeterhund og gårdshund. I dag bruker vi den både som gjeterhund, gårshund og selskapshund. Rasen har også i noen grad vært benyttet som jakthund på elg og hjortedyr, ja til og med på fugl. Den har også gode egenskaper som vakthund. I dag skattes buhunden først og fremst som god og trivelig selskapshund. Den er også hyppig å se på som utstillingshund på hundeutstilling i våre dager.

Lynne og væremåte
Buhunden er meget energisk av natur og trives best når den får regelmessig mosjon og hjernetrim. Man skal også huske på at buhund har vært avlet som vakthund gjennom mange hundre år, så at den varsler når noe skjer, må man regne med. Som familiehund er den regnet for å være både barnekjær og leken, og like lojal og hengiven mot alle i familien. Den er praktisk i størrelse og normalt grei mot andre hunder og dyr.

Andre fakta
Buhundene har et sterkt gjeterinstinkt. Graden av dette varierer fra hund til hund. Det vil si at så lenge den får nok mosjon og fysisk og psykisk aktivitet, så vil den trives.

Slik som flere andre raser, så kan det gå igjen enkelte arvelige hofteproblemer og øyeproblemer.