Stripa i en skuff

Når en pus er lei av uteværet, regn og storm, og når alle kriker og kroker i huset er kjent - og det er frustrerende å ikke kunne gjøre noe annet enn å kjede seg, da er det godt, da, at mor åpner en skuff, for henne ukjent fra før, den må ligges inn - av henne, Stripa.

 

For ikke å forstyrre vesenet unødvendig, ble det brukt en lommelykt, (håndholdt hodelykt), og innstilling "flash" ga en ganske grei hvitbalanse, da disse nye lommelyktene har rimelig hvitt lys.

.

Eget pusebord

Eget pusebord, ja. Byfolk på landet!! Men pusen vår er prinsesse i huset, så her skal det ikke skorte på trivsel, så eget bord på kjøkkenet, det har hun fått.

Først var det meningen å lage en arbeidsøy ved å ha det bordet plassert nær komfyren. Men, det varte og rakk før jeg fikk kjøpt materialer til å "pakke rundt" bordet. Nå er det jo slik at ryggen min ikke er spesielt god, tvert imot. Og ettersom tiden gikk, fant jeg ut at det var godt å ha bordet der når pusen skulle børstes, og evnt. tørkes når pusen kom inn fra regnvær.

I tillegg til dette, puser trives jo godt i høyden, også når de spiser. Når hun kom til oss, fra dag èn, 7-8 måneder gammel, omplassert,  har hun ikke trivds med å spise alene. Dette har aldri gått over, selv om vi flyttet i fjor, og hun fikk en fin plass på vaskerommet. Hun har hele tiden hentet meg, og nødet meg til å stå hos henne, noe jeg selvfølgelig ikke alltid kunne , eller ville, for den saks skyld. Og til tider var hun veldig små-spiser.

Dette har endret seg. Nå sitter hun gjerne å spiser, til hun er mett, også når hun er alene. 
Etterhvert oppsto det flere hyggelige fordeler, blant annet har hun ikke lenger behov for å gå på benkene, der maten tilberedes, også trives hun med å være "midtpunktet" når jeg arbeider på kjøkkenet.

Nå slipper hun å bli "jaget" bort, vi slipper pus-i-maten, og hun får vært sosial med oss/meg. Hun skal selvfølgelig sjekke all maten, og det kan da foregå på en hygienisk måte. Verdens snilleste og lydige pus, tror jeg. I hvert fall hører hun alltid på meg når jeg sier "nei" til noe.

Dermed hadde vi pusebord.
.

På bordet: børste, matskål tørrfor, vannglass, matskål til ferskmat, hånkle for våte dager, og en batteridrevet fluesmekker-racket.

Og et par "dagens" med tomgods som skal minne oss på at vi skal kjøpe nytt.

.

Stripa vasker seg etter musejakt.

.

.

Huff og huff, blåst og regn!

Nå er det lenge siden jeg skrev om kattene. Det har vært mange deilige dager, allikevel så er Stripa ganske mye hjemme og mer rundt huset enn i fjor. I fjor var hun ny her, og det var i hvert fall 3 villkatter, og en som streifet rundt her et par ganger i døgnet, en svær hankatt som vi kalte Tom.

Etter at vi fikk nye naboer på senommeren i fjor, som hadde med seg en liten katt (kalt Kula her i bloggen), og en stor hund, så flyttet villkattene etterhvert like opp i hutteheita her i nabolaget, og bor i nærheten av de tidligere beboerne.

Etter hvert har kattene sluttet å komme hit, da begge kattene på gården er kastrerte/steriliserte. Det lukter hverken hann eller hun av Kula eller Stripa, de er vel ikke særlig interessante i katteverdenen lenger mht å besøke gården. Både Kula og Stripa synes å like seg godt på gården, og holder seg ganske nært boligene nå. Det synes jeg er trivelig.

SÅNN var været i kveldinga, og masse vind.

Stripa hadde nettopp kommet inn etter bare å ha vært ute en times tid, da jeg hadde kledd meg for å gå ut en tur  Møysommelig gjorde jeg i stand mitt Nikon-apparat, med zoom, gammel type.....laaaang og tung - med plastpose og gaffa-teip. Jeg prøvde å lokke med meg Stripa, for hun er alltid så lykkelig, rar og morsom hver gang vi går tur, og nå er det faktisk en stund siden sist.

Hun trosset sin aversjon mot å gå ut i det gufne været, og tittet opp på meg, hoppet og spratt som en liten hengiven valp som endelig fikk gå tur.

Det ble en merkelig tur hvor Stripa gledet seg over turen selv med frustrasjon, og mjauet for hver annen meter, en slags klagesang, samtidig som at hun fulgte meg der jeg gikk.

Stripa snakker sjelden, som regel bare et par kvekk, og kommer og stryker seg innpå med halen.....men mjauing har jeg bare hørt tidligere når noe har vært riktig galt. Og knurring - ja hun knurrer ganske ofte når det kommer folk, spesielt når malerne var utenfor vinduene.

Mon tro om hun, som oss,  "pratet" med meg om det fæle været på turen, og at heldigvis finnes Drygolin? Ja, for vi har akkurat fått malt huset, og dette var et Drygolin-vær.

Dette synes jeg var snålt. Ikke hadde vel jeg trodd, at en katt som er fri til, og fri fra, at hun ville blitt med frivillig på en så ufrivillig tur. Hun får stort sett være ute og inne som hun selv vil, med noen få unntak. En morsom erfaring.

Og ikke fikk jeg tatt bilder heller.....minnekortet lå i datamaskinen. Bildet over, det er fra en annen dag det var så fælt vær at selv kattene ikke ville være ute.

.

Endelig, for en katt, så er kulda over.

Egentlig, her i nabolaget, er det "endelig" for mange katter.  Etter at nabokatten måtte barbere seg, har vi hatt fast besøk i buret til Stripa på trappa, som er isolert og lunt. Så vi kan vel egentlig bare glemme at det er Stripa sitt. Men, pytt, pytt, vi har flere bur, og nabokatten har virkelig hatt veldig god bruk for buret, også enda en tid framover, tenker jeg. Det tar sin tid for en pels å vokse ut igjen.

Kula har funnet ut at det er kort vei til matskåla også, når vi lukker opp døra. Vi kan ikke la være å ha døra åpen av den grunn, så da har vi lært ham litt "folkeskikk", og han er så god, så. Han vil helst spise av skåla til Stripa, selv om han vet at han får stå i fred med sin egen, for egen måtte han da få. 

Kula så helst at alle menneskene var han sine. og prøver stadig å jage Stripa. Hun på sin side angriper ikke, men selvforsvar, ja, "et sted går grensen". Hun tillater ham å komme. Og etterhvert har de blitt litt av et "par". Kula dilter etter henne overalt, for det er stas, men hun vil ikke ha med ham, selv om hun nok innimellom synes det er fint med andre dyr når hun kjeder seg.

Stripa har blitt veldig kjælen i vinter. Og selv om hun nå er ute det meste av døgnet, så kommer hun rett som det er for å være sammen med oss, og for å ta med meg på tur. Da er hun ellevill, og hopper og spretter bortover som en kalv som akkurat har sluppet ut på beite. Også opp i trærne. Det kan ikke kalver, tror jeg. Det er kjempemoro å gå på tur, ja.

Nå har vi bodd her i snart 11 måneder. Og Stripa ble ikke utekatt før i juli i fjor. Da var hun 1 år og 2  måneder. Jeg er overrasket på hvor mye hun tålte av kulde i vinter. På den annen side, hun var aldri ute hvis ingen var hjemme hos henne og kunne slippe henne inn. Hun har egen dørklokke.....en sånn pling-plong-klokke med sensor som registrerer bevegelser uten for døra. Måtte også lage et ute/inne-skilt som vi snudde når hun var veldig mye ut-og-inn, for ellers gikk vi helt i surr om hun var her eller der.

.

Når man er utnevnt til husets pinsesse, så .......

........ja, da får man selvfølgelig litt gress som er dyrket inne, før snøen har gått.

.

Kula går amok med musa til Stripa, dessuten måtte han kvitte seg med pelsen.

Kula og Stripa omgås mye nå, uten å jage hverandre. Men, heeeelt trygg er ikke Stripa på at ikke Kula setter i gang med noe hun ikke liker, så litt avstand "er bra". Han er litt voldsom når han vil leke med henne, og da holder hun seg på den sike siden.

Også Kula, da! Han var blitt så flokete i pelsen sin, at han rett og slett måtte barberes. Så nå ser han rar ut en stund, ser litt ut som en rampekatt fra tegneserier.

Litt for kaldt ennå for en barbert pus. Men disse kattene vil jo så gjerne være ute også........

Vi har ikke for vane å slippe inn dyrene rundt oss, men Kula så en ypperlig anledning til å snike seg inn når Bjørn kom fra butikken. Og inn løp han....... han hadde vært innenfor en gang tidligere, så nå gikk veien rett til spisestua (lekerommet). Og Stripa fulgte etter.  Kula fant lekemusa til Stripa, og den lukter det kattemynte av. Gjett om han gikk amok!!! Stripa stod mest og så på, og iblant virket det som om hun ville bryte inn og være med på leken, og i tilfelle det var rett observert, så var hun litt for skeptisk til å gi etter for lysten til det.

.

Stripa (Ariel) og Kula omgås.

Fram til jul så ble ikke Stripa (Ariel) og Kula kjent med hverandre. Hun har blitt kjent med andre katter i området, og de har funnet ut av sine territorier. Men Kula har hele tiden hatt "livvakt", en Border Collie, en veldig snill og veloppdratt hund her på gården.

I jula var hunden borte et par uker. Og det åpnet for at kattene kunne begynne å bli kjent. Det gikk veldig bra. De omgås nå, og Stripa er ikke lenger redd for at hunden skal ta henne.

De holder fremdeles "avstand", men de oppsøker gjerne hverandre og viser seg for hverandre. Kula vil helst ha alle mennesker for seg selv og jager Stripa hvis han vil ha kos og lek med oss. Så når han kommer til huset vårt, så avviser jeg ham, når han jager henne. Det funker godt. Han skjønner da at her bestemmer jeg og Stripa. Han er veldig kosete og leken, så da kan vi ha det hyggelig, istedet for det jaget. Gleder meg til å sitte ute med kattene når det blir litt varmere.

Bildet: Kula har fulgt Stripa hjem, og vil helst få være med inn. Det kan vi ikke tillate, selv om det ville vært hyggelig. Det er tross alt ikke vår katt :-)   - Men, det er vel ikke til å unngå når det blir varmt og vinduer og dører står åpne......

.

"Stripa" og "Kula" II

"Stripa" og "Kula"

Som tidligere sagt, Ariel er ikke glad i vinteren. Og siden sist, hun har blitt veldig flink til å legge fra seg "byttet" ute på trappa, før hun kommer inn. Hun har skjønt det nå, at hun ikke kommer inn så lenge hun ikke er ferdig med byttet sitt.

Det har vært en lang, lang kuldeperiode nå, med helt ned til minus noen og tyve grader celsius. Over lenger tid så har hun ikke vært ute mer enn 10 minutter ad gangen. Og rastløs som hun blir, så er det mange ganger i løpet av dagen at hun prøver seg på nytt. Innimellom går hun på låven, da hender det at hun blir borte et par timer De siste dagene har hun tatt seg til å leke med lekene sine inne, det er lenge siden sist, at hun har gjort på egenhånd, og at hun har hatt sine raptuser inne.

Vi har en tam nabokatt. Og den bor sammen med en hund, og er ikke innekatt. De bor ikke mer enn ca 30 meter fra hverandre. Han er veldig kontaktsøkende, så hver gang mannen min henter ved i låven, ja, da er pusen høyt og lavt, sjekker hver eneste pose, hver eneste vedkubbe, og nå har han begynt å sitte oppå veden som er stablet i posene vi bruker. Store sterke poser fra Clas Ohlson. Han er veldig kosete, stabber med potene, og stikker hodet inn i nevene våre og har på full motor, så maler han.

I noen dager nå, så har han ikke hatt halehenget sitt, hunden, en veldig snill gjeterhund. Ariel har ikke hatt noe spesielt lyst på kontakt med hunden, så det har utsatt at hun og "Kula" har kommet nærme hverandre, med et par unntak.

"Kula" er ikke året ennå. Han heter ikke "Kula", husker ikke navnet hans, men, vi kaller ham "Kula", fordi han er så rund. Kort og rund.

Når han fulgte med opp til oss i dag, så gikk jeg ut og hilste på ham. Ariel var inne. I natt hørte jeg henne romstere veldig med ved-posene, da skjønte jeg, det luktet "Kula". Så når jeg hadde klappet ham i dag, tok jeg med meg en ved-pose inn. Hun startet straks med å lukte på den og meg. Deretter gikk jeg ut, og hun fulgte med, og der var Bjørn og "Kula". Det gikk bra. Ikke noe angrep, eller flukt. Litt etterpå overlot vi dem til seg selv, og de holdt på med sitt, for å vise hverandre og bli kjent.

De har noen dager på seg nå, før hunden kommer hjem igjen. Og jeg både gjetter og håper at de blir venner. Det hadde vært godt for dem begge.

Det er så kaldt, og det blåser så veldig fra nord.

Nei, dette er ikke noe for en katt.
Men, Ariel er så glad i å være ute. Så hun trosser seg ut i kulda. Får tak i noen mus, og vil så gjerne ha dem med inn for å avslutte jakten der.....Det får hun egentlig ikke lov til, altså. Men det var så lenge siden sist, så vi var ikke på vakt. Da så hun sitt snitt til å løpe inn døra, og inn til spisestua.....gjemme seg under bordet, og i det hele tatt, fortsette med sine greier.

Hun er jo flink, da. Hun lusker stort sett rundt huset. Så da får vi ikke annen mus inn i huset enn de hun drar med inn. Nå passer vi godt på  ikke åpne døra på vid gap, sånn i tilfelle hun har med mus. Da kan hun stå i inngangspartiet å avslutte. Under tak, og i ly for nordavinden.

Video: Ariel lurer oss og får med seg levende mus inn

Joda, hun fikk lov, til å avslutte. Straks det ikke var mer liv i musa, så spratt hun opp på bordet "sitt" på kjøkkenet for å få "godtemat". For hun spiser ikke det hun fanger, kommer bare og leverer.

Nå har hanene og madonna-ene hans blitt satt på låven, så den daglige attraksjonen en pus kan ha med det, den er borte fram til våren. Og det er ganske så kjedelig med kulde og vind.

Men nabokatten, det vil si, den som er tam, har begynt å vandre litt på områdene hennes,. Jeg for min del håper det bare er et tidsspørsmål før de blir venner. Han kan vel være 8-9 måneder nå. Og har en flott hund som må passe seg for ham. Hunden likner veldig på den vi hadde til omplassering som ikke gikk sammen med katter, men den her, den passer seg for katter . Men, han er jo fårehund, og stirrer på akkurat samme måten, men jager ikke. Det kommer nok til å ta tid før vesla vår får tillitt til dem. Adferden hennes har i hvert fall endret seg litt, og det er positivt. Stikker ikke av så fort. Avventer litt, og er nok litt nysgjerrig.

Vesla vår er vant til å bli forstyrret og jaget av andre dyr. Ikke hjemme hos oss, derfor hun ble omplassert, fordi hun kom fra et hjem som visstnok ikke var så bra. Og det ble nok ikke lettere når hun kom på landet og skulle innta posisjon blant villkattene. Det har hun så absolutt lykkes med. Så nå håper jeg hun får tillitt til noen også. Hun har absolutt tillitt når jeg er med, men dette er en kattegreie som de må ordne seg imellom.

Nabokatten, den tamme, har det så godt så, og er veldig kontaktsøkende, og uten angst for de andre dyrene. Har jo alltid med seg vaktbikkje, så....

Å leke inne, det er ikke mye stas, nei. Innimellom har Ariel nedverdiget seg til å leke inne. Og nå har vi fått tak i batterier til laserpennen, da er hun ikke mye nedverdiget under lek, nei.... da er det full fart og glede..

Bilde: Inne og leker

Bilde: Ariel ute i snø og blåst, sett fra kjøkkenet

Snø i puse-himmelen-på-jord....

Ariel fikk gjenoppdage snø allerede i går kveld. Det vil si, hun har egentlig aldri "oppevd" snø tidligere.

Nå er hun 1 år og 5 måneder, og hun hadde aldri vært ute i Guds frie natur før hun var 1 år. Såvidt jeg vet. Hun kom til oss ifjor desember måned, så hennes erfaring med snø er minimal, kanskje totalt 15 minutter tilsammen. Vi tok et par turer på verandaen i løpet av vinteren, og joda, det var litt rart, ja, snøen som dalte ned. Også fikk hun en dyp tallerken med snø...

Det er fint at hun har hatt høsten å venne seg til forandringene. I starten var hun direkte frustrert. Hun elsker å være ute. Også plutselig er det ikke så hyggelig å være ute likevel. Masse regn - og vind fra nord. Frustrasjonen har gitt seg utslag ved at hun har gått ut og inn - i eninga.

I det siste har hun kapitulert, kommet inn, og blitt inne i timesvis. Vært kosete og sosial. I det siste har hun også nedverdiget seg til å leke med inneleker!!!

....En utepus som har vennet seg til å fange den slags mus og rotter hun finner i skogen, og det er masse nok av dem, til både henne og de andre, minst 5 kattene, som ferdes i hennes område, ja, så har leken forandret seg. Også inne. Får se om vi  kan klare å stelle i stand utfordrende lek i heimen.......hmmmm.... tenke, tenke.....

Nå er hun ute, og solen skinner, litt varmegrader er det i sola også. Det er tredje gangen i dag at hun har gått ut, og hun kommer nok snart inn igjen. Så henne for en liten stund siden, borti skogen.

Når hun kommer inn, går hun nok bort og titter på vedovnen. Det er jo så godt med varmen, men hun er litt redd for sprakingen inne i den. Men, ikke langt unna, så ligger tunell-teltet hennes, og der er det trygt og godt å være, samtidig som hun får kjenne varmen fra ovnen.

Skal jo være med på alt, da...

Kjipe dager.

Ikke så mye spennende om dagen pga vind og vær.....men hanen og hønene, litt morsomt å følge med dem.



Neida, det er ikke kjipt å bo på landet, altså. Men etter å ha flyttet på landet, og på den tiden,  aldri vært ute før, og så fått friheten til å være ute støtt og stadig, og helt ukjent med høst og vinter, ja, da blir en pus frustrert over vær og vind.

De siste dagene har det vært mye og voldsom vind, det har vært kaldt og vått også. En ny erfaring for pusen. Og at dører og vinduer er lukket er også nytt.

I de dagene har Ariel vært ut og inn mange ganger i løpet av dagen. Så fort hun har kommet inn, så vil hun egentlig ut igjen med en gang.... Også synes vi synd på henne da, og tar fram lekene hun brukte inne tidligere, men det er kjedelig, det. Allikevel, etter 3 dager, så kastet hun inn håndkle, og tok til takke med å leke med menneskene og lekene sine....

Ettersom dører og vinduer nå må lukkes, så har vi kjøpt en ringeklokke-sak som starter når hun kommer i nærheten av døra. I starten syntes hun den var ubehagelig, og pilte avgårde når den plinget. Nå har vi fått den plassert slik at den ikke fortsetter å plinge når hun har kommet inn på inngangspartiet. Den er veldig følsom, og har stor radius, og løsningen ble å lage en hette på den, samt sette den mellom 2 støvler, så den har mindre radius. En annen fordel med klokka, er at når det kommer andre dyr inn på inngangspartiet, så stikker de med det samme. Være seg villkattene, mus eller rev.

En annen fin funksjon ringeklokka har, når jeg om kvelden skal ha inn pus, åpner døra, klokka plinger den høyt, så roper jeg på pusen, da tar det ikke lang tid før hun kommer hjem. Roper henne inn når det blir mørkt. Så lenge det er mulig, så vil jeg gjerne ha henne inne om natta. Og hver kveld kan hun glede seg til "godte-mat", dagens høydepunkt, da får hun torsk.

Bildet: Ringeklokke-sak kjøpt på Jula. Skal lage ny hette med lenger innsnevring av radiusen, og feste den på veggen.

I dag er det atter en fin dag, kaldt, men fint vær, og Ariel koser seg ute igjen. Hun vil gjerne ta med byttene sine inn for å fullføre jakten, forrige dagen reddet vi en liten fugl fra klørne hennes.... Hun vet godt fra før at vi tar fra henne fangsten hvis hun tar den med inn, men hun kunne ikke dy seg, for det var både kaldt og vått å være ute.


.

Ferdig for dagen

Så er jakten på mus, rotter og fugler over for i dag. Har vært hjemme med 2 mus, 1 død og 1 levende og gitt dem til familien. Da vanket torsk til "godtemat". Måtte til og med jobbe for å få tak i torsken, men ikke så veldig mye. For torsken lå inne i en tom hylse etter en tørkerull.

.

Soveplass

Soveplasser og pusekatter er noen rare greier. Posen på gulvet er en av god-plassene. I stua har Ariel hatt fire god-plasser hittil. Nå fant hun ut at hun ville finne på noe nytt, og la seg inni en hylle.

.

Det er med vemod.......

Kaisa ble levert til FOD i dag, etter å ha vært hos oss i 5 uker. Det gikk veldig bra. Og når Bjørn kjørte derifra, så var hun allerede på tur sammen med en annen hund, hadde det kjempefint, Bjørn så henne idet han forlot FOD. Glad som hun kan være....

Kan man dele opp livet i kapitler, så kan jeg vel trygt si at nå er et kapittel i Kaisa sitt liv over, og i vårt liv. Men, det er vel ikke så enkelt, et kapittel inneholder erfaringer, og jeg både håper og tror at Kaisa, som vi, fikk med seg noen positive erfaringer. Ariel er fremdeles usikker i heimen - men ikke på oss - , og det er ikke rart at hun er usikker, på om hun plutselig må stikke av......

Vi har med vilje latt døren hennes stå åpen, uten krok på (kroken hindret Kaisa i å gå inn på "rommet hennes", samtidig som at Ariel kunne komme seg inn dit), slik at hun raskt venner seg til at det ikke er noen fare, ja, vi har til og med tatt henne inn tidligere i kveld, enn vanlig.

Jeg tror det kommer til å gå bra for Kaisa. De på Standal hundehotell syntes hun er en fin hund, vi synes det, eieren synes det, og på FOD er de veldig positive til at hun finner et nytt hjem hun kan få det godt i.

Ariel pleier å få "godtemat" (boksmat i stedet for tørrfor) i 10-tiden på kvelden, og har de siste ukene vært på "rommet sitt" inntil Kaisa har lagt seg. Nå har hun akkurat fått "godtematen" på bordet i stua, for å bryte opp med rutiner som gjør at hun tror hun skal være inne på det rommet for å få hvile og kose seg med maten.

Gårsdagens fangst - Ariel kommer hjem og deler byttet med oss

Ariels nye soveplass

Ariel, som katter gjør, finner seg stadig nye godplasser, og nå har hun funnet ut at vasken, ja, der er det fint gitt.

Framgang igjen.....

I går gikk jeg i gang med å jobbe mer med Kaisa og aktiviteter, les; ønsket adferd og lek, inne. Brukte også Halti grime til å trene på ordet "kom". Denne treningen foregikk også inne, slik at jeg hadde full kontroll på omgivelsene under treningen.

Nei, Kaisa liker ikke grimen, men det er aldeles deilig for henne og meg, enda hun ikke vet det, i forhold til å trene uten. Hun fikk myyyye godtmat og ros under treningen, eller kanskje jeg heller skal si, hun fikk OFTE ros og kos under treningen, for det er små biter. Hun kan ikke motstå leverposteien, så jeg vekslet mellom å gi henne leverpostei og annen innkjøpt belønnings-mat-hundegodteri.... Dette for at hun ikke skal fetes opp, bare få trening. Og hun var litt sulten også, hadde ikke spist all "frokosten", så det går bra. da blir hun mer motivert når hun ikke er så mett at hun rett og slett velger bort lokkematen, fordi hun ikke bryr seg noe om den.

Senere på kvelden, da uten grime, så fikk jeg brukt "kom"-treningen til "sitt"-trening. Kaisa har det det med å legge seg når hun vil være flink og er ivrig, selv om hun har fått beskjed om å sitte. Og hvis hun skal være enda flinkere, så går hun å legger seg på plassen sin.

Jeg lokket henne med "godtemat" for å lære henne å sitte, uten å legge seg eller gå på plassen sin (eller i buret). det tok litt tid, og helt ferdig er vi ikke med det, men hun begynte å forstå. I starten måtte jeg passe på som en smed å gi henne godbiten før hun rakk å legge seg, etter hvert rakk hun å legge seg, (les; jeg lot henne rekke å legge seg for å vise henne, understreke hva hun fikk ros og godteri for - det går veldig fort når hun er ivrig, at hun legger seg), da kalte jeg på henne med "kom", avbrøt hennes svar på å sitte, da kom hun, og jeg ba på nytt igjen om at hun skulle sitte. Etter en stund gikk det litt lenger tid før hun la seg...... så nå er vi i gang med det.....og mer trening i kveld.

I går så ville jeg ha inn buret igjen. Dette for å tydeliggøre lek inne. Vi har 3 meter for å gå ut å leke, så jeg vil skille mellom lek ute og inne, og gjøre det tydelig for henne. Hun har fått med seg en leke hjemmefra, som kan fylles med snadder. Ved å gjøre det, så blir hun utfordret til å hente ut snadderet inni leken. Og det var kjempestas når jeg fylte den. Den fikk hun bare bruke hvis hun lå på plassen sin. Og buret var da plassen hennes.

Her: Kaisa med godteball mandag morgen på anvist plass på kjøkkenet....kjempegøy. Selv om "anvist plass" ikke er så veldig moro, så er leken så morsom å drive med, at mest så går det bra. Er jo litt valpete ennå, også.

Der lå hun med åpent bur, og kunne når som helst gå ut av buret å gjøre andre ting, feks. snuse rundt etter Ariel, spise, drikke eller sette seg i stolen sin å følge med på livet utenfor. Ting hun liker å gjøre, det også. I starten var det ut og inn, ut og inn....og forsøk på å ta med leken ut.

Nå synes hun det er helt greit å ligge i buret - på plassen sin å styre med leken sin, helt rolig og konsentrert.... I dag blir buret tatt bort, og vi fortsetter i kveld.

Nå som vi jobber med å få tilbake tillitt av Ariel, holdes Kaisa i bånd så lenge Ariel går ut og inn, og gjenoppdager at hun er trygg i sitt eget hjem, at hun i hvert fall blir trygg på menneskene sine, at vi passer på hennes trygghet. Det begynner å gå bra. Ute er hun såpass trygg, at hun leker på plenen selv om Kaisa er ute på terassen og leker der. Vi håper da at de etterhvert blir trygge på hverandre. Når Ariel går på badet og legger seg, da kan vi la Kaisa trene inne og leke med oss, uten bånd.... tid for alt....

I morgen skal Kaisa avgårde og være sammen med profesjonell hundetrener for sosialisering, få positive opplevelser og kjenne seg trygg på andre hunder, 2 døgn. Da kan Ariel boltre seg hjemme igjen, innta "riket" hun ville dele med Kaisa, og få tilbake kontakten med oss og plassene sine i heimen....

Fy oss, for at det gikk så galt for Ariel.

Forresten, den hele historien om Kaisa sitt møte med nabohunden i går, var på tur i bånd, nabohunden kom uten bånd. Kaisa satte seg. Det ble snute-til-snute-hilsing, og etterpå rompe-undersøkelse på hunders vis, og alt var fryd og gammen, begge var fornøyde. Bjørn og Kaisa fortsatte sin tur, kom tilbake, og Kaisa rotet nedi ei grøft. Da kom nabohunden løpende for å hilse, og alt var en fryd for dem - en kort stund, da eieren kom og kalte på hunden sin, og dro videre.

Kan også ta med, for oppdateringen sin skyld, forrige dagen, et lite uoppmerksomt øyeblikk, Kaisa kom seg ut av døra imens den stod åpen, og Bjørn var der. Hun stoppet opp når han ropte på henne, og ved noen ganger å be henne om å komme, så kom hun..... Veldig positivt. Eieren til Kaisa har fortalt at det skjedde henne en gang også at Kaisa kom seg løs, og at hun kom tilbake når hun ble ropt på. Jeg har forstått det slik, at hun, som oss, ble veldig lettet, da det ikke er gitt at Kaisa lyder.

.