Stripa i en skuff

Når en pus er lei av uteværet, regn og storm, og når alle kriker og kroker i huset er kjent - og det er frustrerende å ikke kunne gjøre noe annet enn å kjede seg, da er det godt, da, at mor åpner en skuff, for henne ukjent fra før, den må ligges inn - av henne, Stripa.

 

For ikke å forstyrre vesenet unødvendig, ble det brukt en lommelykt, (håndholdt hodelykt), og innstilling "flash" ga en ganske grei hvitbalanse, da disse nye lommelyktene har rimelig hvitt lys.

.

Eget pusebord

Eget pusebord, ja. Byfolk på landet!! Men pusen vår er prinsesse i huset, så her skal det ikke skorte på trivsel, så eget bord på kjøkkenet, det har hun fått.

Først var det meningen å lage en arbeidsøy ved å ha det bordet plassert nær komfyren. Men, det varte og rakk før jeg fikk kjøpt materialer til å "pakke rundt" bordet. Nå er det jo slik at ryggen min ikke er spesielt god, tvert imot. Og ettersom tiden gikk, fant jeg ut at det var godt å ha bordet der når pusen skulle børstes, og evnt. tørkes når pusen kom inn fra regnvær.

I tillegg til dette, puser trives jo godt i høyden, også når de spiser. Når hun kom til oss, fra dag èn, 7-8 måneder gammel, omplassert,  har hun ikke trivds med å spise alene. Dette har aldri gått over, selv om vi flyttet i fjor, og hun fikk en fin plass på vaskerommet. Hun har hele tiden hentet meg, og nødet meg til å stå hos henne, noe jeg selvfølgelig ikke alltid kunne , eller ville, for den saks skyld. Og til tider var hun veldig små-spiser.

Dette har endret seg. Nå sitter hun gjerne å spiser, til hun er mett, også når hun er alene. 
Etterhvert oppsto det flere hyggelige fordeler, blant annet har hun ikke lenger behov for å gå på benkene, der maten tilberedes, også trives hun med å være "midtpunktet" når jeg arbeider på kjøkkenet.

Nå slipper hun å bli "jaget" bort, vi slipper pus-i-maten, og hun får vært sosial med oss/meg. Hun skal selvfølgelig sjekke all maten, og det kan da foregå på en hygienisk måte. Verdens snilleste og lydige pus, tror jeg. I hvert fall hører hun alltid på meg når jeg sier "nei" til noe.

Dermed hadde vi pusebord.
.

På bordet: børste, matskål tørrfor, vannglass, matskål til ferskmat, hånkle for våte dager, og en batteridrevet fluesmekker-racket.

Og et par "dagens" med tomgods som skal minne oss på at vi skal kjøpe nytt.

.

Stripa vasker seg etter musejakt.

.

.

Huff og huff, blåst og regn!

Nå er det lenge siden jeg skrev om kattene. Det har vært mange deilige dager, allikevel så er Stripa ganske mye hjemme og mer rundt huset enn i fjor. I fjor var hun ny her, og det var i hvert fall 3 villkatter, og en som streifet rundt her et par ganger i døgnet, en svær hankatt som vi kalte Tom.

Etter at vi fikk nye naboer på senommeren i fjor, som hadde med seg en liten katt (kalt Kula her i bloggen), og en stor hund, så flyttet villkattene etterhvert like opp i hutteheita her i nabolaget, og bor i nærheten av de tidligere beboerne.

Etter hvert har kattene sluttet å komme hit, da begge kattene på gården er kastrerte/steriliserte. Det lukter hverken hann eller hun av Kula eller Stripa, de er vel ikke særlig interessante i katteverdenen lenger mht å besøke gården. Både Kula og Stripa synes å like seg godt på gården, og holder seg ganske nært boligene nå. Det synes jeg er trivelig.

SÅNN var været i kveldinga, og masse vind.

Stripa hadde nettopp kommet inn etter bare å ha vært ute en times tid, da jeg hadde kledd meg for å gå ut en tur  Møysommelig gjorde jeg i stand mitt Nikon-apparat, med zoom, gammel type.....laaaang og tung - med plastpose og gaffa-teip. Jeg prøvde å lokke med meg Stripa, for hun er alltid så lykkelig, rar og morsom hver gang vi går tur, og nå er det faktisk en stund siden sist.

Hun trosset sin aversjon mot å gå ut i det gufne været, og tittet opp på meg, hoppet og spratt som en liten hengiven valp som endelig fikk gå tur.

Det ble en merkelig tur hvor Stripa gledet seg over turen selv med frustrasjon, og mjauet for hver annen meter, en slags klagesang, samtidig som at hun fulgte meg der jeg gikk.

Stripa snakker sjelden, som regel bare et par kvekk, og kommer og stryker seg innpå med halen.....men mjauing har jeg bare hørt tidligere når noe har vært riktig galt. Og knurring - ja hun knurrer ganske ofte når det kommer folk, spesielt når malerne var utenfor vinduene.

Mon tro om hun, som oss,  "pratet" med meg om det fæle været på turen, og at heldigvis finnes Drygolin? Ja, for vi har akkurat fått malt huset, og dette var et Drygolin-vær.

Dette synes jeg var snålt. Ikke hadde vel jeg trodd, at en katt som er fri til, og fri fra, at hun ville blitt med frivillig på en så ufrivillig tur. Hun får stort sett være ute og inne som hun selv vil, med noen få unntak. En morsom erfaring.

Og ikke fikk jeg tatt bilder heller.....minnekortet lå i datamaskinen. Bildet over, det er fra en annen dag det var så fælt vær at selv kattene ikke ville være ute.

.

Endelig, for en katt, så er kulda over.

Egentlig, her i nabolaget, er det "endelig" for mange katter.  Etter at nabokatten måtte barbere seg, har vi hatt fast besøk i buret til Stripa på trappa, som er isolert og lunt. Så vi kan vel egentlig bare glemme at det er Stripa sitt. Men, pytt, pytt, vi har flere bur, og nabokatten har virkelig hatt veldig god bruk for buret, også enda en tid framover, tenker jeg. Det tar sin tid for en pels å vokse ut igjen.

Kula har funnet ut at det er kort vei til matskåla også, når vi lukker opp døra. Vi kan ikke la være å ha døra åpen av den grunn, så da har vi lært ham litt "folkeskikk", og han er så god, så. Han vil helst spise av skåla til Stripa, selv om han vet at han får stå i fred med sin egen, for egen måtte han da få. 

Kula så helst at alle menneskene var han sine. og prøver stadig å jage Stripa. Hun på sin side angriper ikke, men selvforsvar, ja, "et sted går grensen". Hun tillater ham å komme. Og etterhvert har de blitt litt av et "par". Kula dilter etter henne overalt, for det er stas, men hun vil ikke ha med ham, selv om hun nok innimellom synes det er fint med andre dyr når hun kjeder seg.

Stripa har blitt veldig kjælen i vinter. Og selv om hun nå er ute det meste av døgnet, så kommer hun rett som det er for å være sammen med oss, og for å ta med meg på tur. Da er hun ellevill, og hopper og spretter bortover som en kalv som akkurat har sluppet ut på beite. Også opp i trærne. Det kan ikke kalver, tror jeg. Det er kjempemoro å gå på tur, ja.

Nå har vi bodd her i snart 11 måneder. Og Stripa ble ikke utekatt før i juli i fjor. Da var hun 1 år og 2  måneder. Jeg er overrasket på hvor mye hun tålte av kulde i vinter. På den annen side, hun var aldri ute hvis ingen var hjemme hos henne og kunne slippe henne inn. Hun har egen dørklokke.....en sånn pling-plong-klokke med sensor som registrerer bevegelser uten for døra. Måtte også lage et ute/inne-skilt som vi snudde når hun var veldig mye ut-og-inn, for ellers gikk vi helt i surr om hun var her eller der.

.