Endelig, for en katt, så er kulda over.

Egentlig, her i nabolaget, er det "endelig" for mange katter.  Etter at nabokatten måtte barbere seg, har vi hatt fast besøk i buret til Stripa på trappa, som er isolert og lunt. Så vi kan vel egentlig bare glemme at det er Stripa sitt. Men, pytt, pytt, vi har flere bur, og nabokatten har virkelig hatt veldig god bruk for buret, også enda en tid framover, tenker jeg. Det tar sin tid for en pels å vokse ut igjen.

Kula har funnet ut at det er kort vei til matskåla også, når vi lukker opp døra. Vi kan ikke la være å ha døra åpen av den grunn, så da har vi lært ham litt "folkeskikk", og han er så god, så. Han vil helst spise av skåla til Stripa, selv om han vet at han får stå i fred med sin egen, for egen måtte han da få. 

Kula så helst at alle menneskene var han sine. og prøver stadig å jage Stripa. Hun på sin side angriper ikke, men selvforsvar, ja, "et sted går grensen". Hun tillater ham å komme. Og etterhvert har de blitt litt av et "par". Kula dilter etter henne overalt, for det er stas, men hun vil ikke ha med ham, selv om hun nok innimellom synes det er fint med andre dyr når hun kjeder seg.

Stripa har blitt veldig kjælen i vinter. Og selv om hun nå er ute det meste av døgnet, så kommer hun rett som det er for å være sammen med oss, og for å ta med meg på tur. Da er hun ellevill, og hopper og spretter bortover som en kalv som akkurat har sluppet ut på beite. Også opp i trærne. Det kan ikke kalver, tror jeg. Det er kjempemoro å gå på tur, ja.

Nå har vi bodd her i snart 11 måneder. Og Stripa ble ikke utekatt før i juli i fjor. Da var hun 1 år og 2  måneder. Jeg er overrasket på hvor mye hun tålte av kulde i vinter. På den annen side, hun var aldri ute hvis ingen var hjemme hos henne og kunne slippe henne inn. Hun har egen dørklokke.....en sånn pling-plong-klokke med sensor som registrerer bevegelser uten for døra. Måtte også lage et ute/inne-skilt som vi snudde når hun var veldig mye ut-og-inn, for ellers gikk vi helt i surr om hun var her eller der.

.

Kula går amok med musa til Stripa, dessuten måtte han kvitte seg med pelsen.

Kula og Stripa omgås mye nå, uten å jage hverandre. Men, heeeelt trygg er ikke Stripa på at ikke Kula setter i gang med noe hun ikke liker, så litt avstand "er bra". Han er litt voldsom når han vil leke med henne, og da holder hun seg på den sike siden.

Også Kula, da! Han var blitt så flokete i pelsen sin, at han rett og slett måtte barberes. Så nå ser han rar ut en stund, ser litt ut som en rampekatt fra tegneserier.

Litt for kaldt ennå for en barbert pus. Men disse kattene vil jo så gjerne være ute også........

Vi har ikke for vane å slippe inn dyrene rundt oss, men Kula så en ypperlig anledning til å snike seg inn når Bjørn kom fra butikken. Og inn løp han....... han hadde vært innenfor en gang tidligere, så nå gikk veien rett til spisestua (lekerommet). Og Stripa fulgte etter.  Kula fant lekemusa til Stripa, og den lukter det kattemynte av. Gjett om han gikk amok!!! Stripa stod mest og så på, og iblant virket det som om hun ville bryte inn og være med på leken, og i tilfelle det var rett observert, så var hun litt for skeptisk til å gi etter for lysten til det.

.

Stripa (Ariel) og Kula omgås.

Fram til jul så ble ikke Stripa (Ariel) og Kula kjent med hverandre. Hun har blitt kjent med andre katter i området, og de har funnet ut av sine territorier. Men Kula har hele tiden hatt "livvakt", en Border Collie, en veldig snill og veloppdratt hund her på gården.

I jula var hunden borte et par uker. Og det åpnet for at kattene kunne begynne å bli kjent. Det gikk veldig bra. De omgås nå, og Stripa er ikke lenger redd for at hunden skal ta henne.

De holder fremdeles "avstand", men de oppsøker gjerne hverandre og viser seg for hverandre. Kula vil helst ha alle mennesker for seg selv og jager Stripa hvis han vil ha kos og lek med oss. Så når han kommer til huset vårt, så avviser jeg ham, når han jager henne. Det funker godt. Han skjønner da at her bestemmer jeg og Stripa. Han er veldig kosete og leken, så da kan vi ha det hyggelig, istedet for det jaget. Gleder meg til å sitte ute med kattene når det blir litt varmere.

Bildet: Kula har fulgt Stripa hjem, og vil helst få være med inn. Det kan vi ikke tillate, selv om det ville vært hyggelig. Det er tross alt ikke vår katt :-)   - Men, det er vel ikke til å unngå når det blir varmt og vinduer og dører står åpne......

.

Kula og Bjørn

.

.

"Stripa" og "Kula" II

"Stripa" og "Kula"

Som tidligere sagt, Ariel er ikke glad i vinteren. Og siden sist, hun har blitt veldig flink til å legge fra seg "byttet" ute på trappa, før hun kommer inn. Hun har skjønt det nå, at hun ikke kommer inn så lenge hun ikke er ferdig med byttet sitt.

Det har vært en lang, lang kuldeperiode nå, med helt ned til minus noen og tyve grader celsius. Over lenger tid så har hun ikke vært ute mer enn 10 minutter ad gangen. Og rastløs som hun blir, så er det mange ganger i løpet av dagen at hun prøver seg på nytt. Innimellom går hun på låven, da hender det at hun blir borte et par timer De siste dagene har hun tatt seg til å leke med lekene sine inne, det er lenge siden sist, at hun har gjort på egenhånd, og at hun har hatt sine raptuser inne.

Vi har en tam nabokatt. Og den bor sammen med en hund, og er ikke innekatt. De bor ikke mer enn ca 30 meter fra hverandre. Han er veldig kontaktsøkende, så hver gang mannen min henter ved i låven, ja, da er pusen høyt og lavt, sjekker hver eneste pose, hver eneste vedkubbe, og nå har han begynt å sitte oppå veden som er stablet i posene vi bruker. Store sterke poser fra Clas Ohlson. Han er veldig kosete, stabber med potene, og stikker hodet inn i nevene våre og har på full motor, så maler han.

I noen dager nå, så har han ikke hatt halehenget sitt, hunden, en veldig snill gjeterhund. Ariel har ikke hatt noe spesielt lyst på kontakt med hunden, så det har utsatt at hun og "Kula" har kommet nærme hverandre, med et par unntak.

"Kula" er ikke året ennå. Han heter ikke "Kula", husker ikke navnet hans, men, vi kaller ham "Kula", fordi han er så rund. Kort og rund.

Når han fulgte med opp til oss i dag, så gikk jeg ut og hilste på ham. Ariel var inne. I natt hørte jeg henne romstere veldig med ved-posene, da skjønte jeg, det luktet "Kula". Så når jeg hadde klappet ham i dag, tok jeg med meg en ved-pose inn. Hun startet straks med å lukte på den og meg. Deretter gikk jeg ut, og hun fulgte med, og der var Bjørn og "Kula". Det gikk bra. Ikke noe angrep, eller flukt. Litt etterpå overlot vi dem til seg selv, og de holdt på med sitt, for å vise hverandre og bli kjent.

De har noen dager på seg nå, før hunden kommer hjem igjen. Og jeg både gjetter og håper at de blir venner. Det hadde vært godt for dem begge.