Ariel

Kaisa og Ariel 2010

Ariel på sin utsiktsplass på vaskerommet, her kan hun se Bjørn og Kaisa når de har vært på tur, og Kaisa skal apportere og leke. Her er selve bildet link til albumet mitt på Picasa.

Ariel kom til oss når hun var drøye 7mnd, desember 2009. Hun var blitt tatt hånd om av dyrebeskyttelsen, er merket, sterilisert og frisk. Vi fikk vite at hun var liten av vekst (jeg har ikke greie på hvor stor hun burde ha vært), at hun var glad i vann (doskål, spring o.l.), og småspiser.

Ariel undersøkte leiligheten etterhvert, gjerne kom hun og hentet meg både når hun skulle undersøke, og når hun skulle spise. Mye nye lukter og lyder. Etterhvert fikk hun en slags fornøyd "svung" i ganglaget sitt og oppførte seg helt på prinsessers vis. Høyt og lavt. Vi hadde det høyt under taket, og bokhyller, skap - inni og oppå, høy gammel malerstige, ble hennes utfordringer inne.

Ariel liker godt å ha selskap til maten ennå, men er ikke avhengig av det. Og ikke er doskål heller interessant. Men vann fra springen, eller fra vide skåler, da koser hun seg. Det var visst ikke helt greit for henne der hun kom fra, å få være i fred.

Vi begynte i januar å trene på å bruke bånd/sele...og gikk på "turer" på verandaen som var ca 2 m2, og i oppgangen i 2 etasjer. Det var stas.

Der hun kommer fra er Ariel vant til hunder og andre katter, og det var et uttalt ønske om at hun skulle få være ute og bo sammen med en hund.

Jeg kunne ikke love at hun fikk være ute, da vi bodde i gammel bygård, 4. etg., og med mye trafikk. Men sa ifra at vi ønsket oss en hund også, med tiden. Så da var det greit, likevel.
.
Vi var på jakt etter ny bolig, hovedsaklig i Oslo, men når vi fant det huset vi nå bor i, så slo vi til med en gang. Dette var langt utover vår fantasi at vi skulle finne et slikt sted. Vi ble advart mot villkattene, for de er ikke nådige når de skal forsvare territoriet sitt. Og vi tenkte da at da fikk det være slik at Ariel fikk være ute, under tilsyn, med bånd.

Etter 5 uker hadde hun vist en av nabokattene, som snek seg under plattingen, at "her bestemmer jeg", og vi tok sjansen på at hun kunne forsvare seg. Villkattene er en del mindre enn henne, og Ariel er rimelig sprek etter lek i stiger, bokhyller og skap. Og raptusene hun hadde i leiligheten hver kveld, gjorde nok også sitt til at hun er i god form.

Så kom Kaisa, (hunden)....og bloggen :-)