Kula har funnet ut at det er kort vei til matskåla også, når vi lukker opp døra. Vi kan ikke la være å ha døra åpen av den grunn, så da har vi lært ham litt "folkeskikk", og han er så god, så. Han vil helst spise av skåla til Stripa, selv om han vet at han får stå i fred med sin egen, for egen måtte han da få.
Kula så helst at alle menneskene var han sine. og prøver stadig å jage Stripa. Hun på sin side angriper ikke, men selvforsvar, ja, "et sted går grensen". Hun tillater ham å komme. Og etterhvert har de blitt litt av et "par". Kula dilter etter henne overalt, for det er stas, men hun vil ikke ha med ham, selv om hun nok innimellom synes det er fint med andre dyr når hun kjeder seg.
Stripa har blitt veldig kjælen i vinter. Og selv om hun nå er ute det meste av døgnet, så kommer hun rett som det er for å være sammen med oss, og for å ta med meg på tur. Da er hun ellevill, og hopper og spretter bortover som en kalv som akkurat har sluppet ut på beite. Også opp i trærne. Det kan ikke kalver, tror jeg. Det er kjempemoro å gå på tur, ja.
Nå har vi bodd her i snart 11 måneder. Og Stripa ble ikke utekatt før i juli i fjor. Da var hun 1 år og 2 måneder. Jeg er overrasket på hvor mye hun tålte av kulde i vinter. På den annen side, hun var aldri ute hvis ingen var hjemme hos henne og kunne slippe henne inn. Hun har egen dørklokke.....en sånn pling-plong-klokke med sensor som registrerer bevegelser uten for døra. Måtte også lage et ute/inne-skilt som vi snudde når hun var veldig mye ut-og-inn, for ellers gikk vi helt i surr om hun var her eller der.
.
