mandag 31. januar 2011
fredag 14. januar 2011
søndag 12. desember 2010
"Stripa" og "Kula"
Som tidligere sagt, Ariel er ikke glad i vinteren. Og siden sist, hun har blitt veldig flink til å legge fra seg "byttet" ute på trappa, før hun kommer inn. Hun har skjønt det nå, at hun ikke kommer inn så lenge hun ikke er ferdig med byttet sitt.
Det har vært en lang, lang kuldeperiode nå, med helt ned til minus noen og tyve grader celsius. Over lenger tid så har hun ikke vært ute mer enn 10 minutter ad gangen. Og rastløs som hun blir, så er det mange ganger i løpet av dagen at hun prøver seg på nytt. Innimellom går hun på låven, da hender det at hun blir borte et par timer De siste dagene har hun tatt seg til å leke med lekene sine inne, det er lenge siden sist, at hun har gjort på egenhånd, og at hun har hatt sine raptuser inne.
Vi har en tam nabokatt. Og den bor sammen med en hund, og er ikke innekatt. De bor ikke mer enn ca 30 meter fra hverandre. Han er veldig kontaktsøkende, så hver gang mannen min henter ved i låven, ja, da er pusen høyt og lavt, sjekker hver eneste pose, hver eneste vedkubbe, og nå har han begynt å sitte oppå veden som er stablet i posene vi bruker. Store sterke poser fra Clas Ohlson. Han er veldig kosete, stabber med potene, og stikker hodet inn i nevene våre og har på full motor, så maler han.
I noen dager nå, så har han ikke hatt halehenget sitt, hunden, en veldig snill gjeterhund. Ariel har ikke hatt noe spesielt lyst på kontakt med hunden, så det har utsatt at hun og "Kula" har kommet nærme hverandre, med et par unntak.
"Kula" er ikke året ennå. Han heter ikke "Kula", husker ikke navnet hans, men, vi kaller ham "Kula", fordi han er så rund. Kort og rund.
Når han fulgte med opp til oss i dag, så gikk jeg ut og hilste på ham. Ariel var inne. I natt hørte jeg henne romstere veldig med ved-posene, da skjønte jeg, det luktet "Kula". Så når jeg hadde klappet ham i dag, tok jeg med meg en ved-pose inn. Hun startet straks med å lukte på den og meg. Deretter gikk jeg ut, og hun fulgte med, og der var Bjørn og "Kula". Det gikk bra. Ikke noe angrep, eller flukt. Litt etterpå overlot vi dem til seg selv, og de holdt på med sitt, for å vise hverandre og bli kjent.
De har noen dager på seg nå, før hunden kommer hjem igjen. Og jeg både gjetter og håper at de blir venner. Det hadde vært godt for dem begge.
onsdag 24. november 2010
Det er så kaldt, og det blåser så veldig fra nord.
Nei, dette er ikke noe for en katt.
Men, Ariel er så glad i å være ute. Så hun trosser seg ut i kulda. Får tak i noen mus, og vil så gjerne ha dem med inn for å avslutte jakten der.....Det får hun egentlig ikke lov til, altså. Men det var så lenge siden sist, så vi var ikke på vakt. Da så hun sitt snitt til å løpe inn døra, og inn til spisestua.....gjemme seg under bordet, og i det hele tatt, fortsette med sine greier.
Hun er jo flink, da. Hun lusker stort sett rundt huset. Så da får vi ikke annen mus inn i huset enn de hun drar med inn. Nå passer vi godt på ikke åpne døra på vid gap, sånn i tilfelle hun har med mus. Da kan hun stå i inngangspartiet å avslutte. Under tak, og i ly for nordavinden.
Video: Ariel lurer oss og får med seg levende mus inn
Joda, hun fikk lov, til å avslutte. Straks det ikke var mer liv i musa, så spratt hun opp på bordet "sitt" på kjøkkenet for å få "godtemat". For hun spiser ikke det hun fanger, kommer bare og leverer.
Nå har hanene og madonna-ene hans blitt satt på låven, så den daglige attraksjonen en pus kan ha med det, den er borte fram til våren. Og det er ganske så kjedelig med kulde og vind.
Men nabokatten, det vil si, den som er tam, har begynt å vandre litt på områdene hennes,. Jeg for min del håper det bare er et tidsspørsmål før de blir venner. Han kan vel være 8-9 måneder nå. Og har en flott hund som må passe seg for ham. Hunden likner veldig på den vi hadde til omplassering som ikke gikk sammen med katter, men den her, den passer seg for katter . Men, han er jo fårehund, og stirrer på akkurat samme måten, men jager ikke. Det kommer nok til å ta tid før vesla vår får tillitt til dem. Adferden hennes har i hvert fall endret seg litt, og det er positivt. Stikker ikke av så fort. Avventer litt, og er nok litt nysgjerrig.
Vesla vår er vant til å bli forstyrret og jaget av andre dyr. Ikke hjemme hos oss, derfor hun ble omplassert, fordi hun kom fra et hjem som visstnok ikke var så bra. Og det ble nok ikke lettere når hun kom på landet og skulle innta posisjon blant villkattene. Det har hun så absolutt lykkes med. Så nå håper jeg hun får tillitt til noen også. Hun har absolutt tillitt når jeg er med, men dette er en kattegreie som de må ordne seg imellom.
Nabokatten, den tamme, har det så godt så, og er veldig kontaktsøkende, og uten angst for de andre dyrene. Har jo alltid med seg vaktbikkje, så....
Å leke inne, det er ikke mye stas, nei. Innimellom har Ariel nedverdiget seg til å leke inne. Og nå har vi fått tak i batterier til laserpennen, da er hun ikke mye nedverdiget under lek, nei.... da er det full fart og glede..
Bilde: Inne og leker
Bilde: Ariel ute i snø og blåst, sett fra kjøkkenet
Men, Ariel er så glad i å være ute. Så hun trosser seg ut i kulda. Får tak i noen mus, og vil så gjerne ha dem med inn for å avslutte jakten der.....Det får hun egentlig ikke lov til, altså. Men det var så lenge siden sist, så vi var ikke på vakt. Da så hun sitt snitt til å løpe inn døra, og inn til spisestua.....gjemme seg under bordet, og i det hele tatt, fortsette med sine greier.
Hun er jo flink, da. Hun lusker stort sett rundt huset. Så da får vi ikke annen mus inn i huset enn de hun drar med inn. Nå passer vi godt på ikke åpne døra på vid gap, sånn i tilfelle hun har med mus. Da kan hun stå i inngangspartiet å avslutte. Under tak, og i ly for nordavinden.
Video: Ariel lurer oss og får med seg levende mus inn
Joda, hun fikk lov, til å avslutte. Straks det ikke var mer liv i musa, så spratt hun opp på bordet "sitt" på kjøkkenet for å få "godtemat". For hun spiser ikke det hun fanger, kommer bare og leverer.
Nå har hanene og madonna-ene hans blitt satt på låven, så den daglige attraksjonen en pus kan ha med det, den er borte fram til våren. Og det er ganske så kjedelig med kulde og vind.
Men nabokatten, det vil si, den som er tam, har begynt å vandre litt på områdene hennes,. Jeg for min del håper det bare er et tidsspørsmål før de blir venner. Han kan vel være 8-9 måneder nå. Og har en flott hund som må passe seg for ham. Hunden likner veldig på den vi hadde til omplassering som ikke gikk sammen med katter, men den her, den passer seg for katter . Men, han er jo fårehund, og stirrer på akkurat samme måten, men jager ikke. Det kommer nok til å ta tid før vesla vår får tillitt til dem. Adferden hennes har i hvert fall endret seg litt, og det er positivt. Stikker ikke av så fort. Avventer litt, og er nok litt nysgjerrig.
Vesla vår er vant til å bli forstyrret og jaget av andre dyr. Ikke hjemme hos oss, derfor hun ble omplassert, fordi hun kom fra et hjem som visstnok ikke var så bra. Og det ble nok ikke lettere når hun kom på landet og skulle innta posisjon blant villkattene. Det har hun så absolutt lykkes med. Så nå håper jeg hun får tillitt til noen også. Hun har absolutt tillitt når jeg er med, men dette er en kattegreie som de må ordne seg imellom.
Nabokatten, den tamme, har det så godt så, og er veldig kontaktsøkende, og uten angst for de andre dyrene. Har jo alltid med seg vaktbikkje, så....
Å leke inne, det er ikke mye stas, nei. Innimellom har Ariel nedverdiget seg til å leke inne. Og nå har vi fått tak i batterier til laserpennen, da er hun ikke mye nedverdiget under lek, nei.... da er det full fart og glede..
Bilde: Inne og leker
Bilde: Ariel ute i snø og blåst, sett fra kjøkkenet
Abonner på:
Innlegg (Atom)
LinkWhithin
